Analysering av mennesker

I dag var jeg som sagt på mørkekjøring. Enda en tusenlapp forsvant ut av kontoen, men på en annen side enda et skritt nærmere lappen. Nå skal jeg bestille kjøretime (etter kjøretime), og ta teorien innen en måneds tid.

Jeg må innrømme at jeg ble litt redd av råkjøringen fra trafikkskole-lærerne sin side. Vi økte opp til 80 km/t, den ene ledern tripper selvsikkert ut i veien og skal ligne en elg, sjåføren vår bråbremser og svinger to ganger rundt før vi deiser inn i en snøhaug. Hjertet mitt VAR oppe i halsen! Første gang han tok denne vrien, når vi kjørte bortover uten forvarsel - hoppet plutselig en av lederne ut i veien, og jeg SKREIK. Et sånn "ÅÅÅÅH HERREGUD, FYTTI KATTA"-skrik. De andre satt stille. Hvorfor satt de stille? Jeg har allerede undret over det siden hendelsen, og min eneste konklusjon må være at de har vokst opp med syke foreldre som kjører ned mennesker og inn i snøhauger daglig, eller at de satt å halvsov så hjernen ikke reagerte.

Jeg skrev tidligere at jeg gruet meg litt, siden jeg ikke kjente noen. Det gikk helt fint. Jeg stod alltid å småpjattet med en og annen person, og alle var forholdsvis åpne. Noe jeg stusset over, var en gutt som skulle dele samme bil som meg (gruppen ble delt opp i 3 biler). Håper ikke han ser dette, noe jeg tviler på at han gjør - og hvis han gjør det, så får jeg bare få den slengt i trynet, ulempen ved blogging. Men i hvertfall, det fikk meg til å tenke litt over et individs analysering av et annet mennesket. Det jeg så fremfor meg, var en gutt med lue, militærbukse, sånne.. vanter som er klippet av i tuppene (haha, nei, jeg har ikke særlig peiling, det kalles sikkert noe), svart neglelakk, naglearmbånd og med et beskjedent blikk rundt seg. Jeg så på han, og stilte meg selv noen små spørsmål om hvordan jeg trodde denne personen var. Jeg forestilte meg at han var en inneslutta person som ikke ville snakke noe særlig. Der tok jeg feil, det viste seg at han kunne skravle i vei, med glede, og med flere kloke ord. Han besvarte spørsmål som en helt, kom med uttalelser, og fikk meg til å le. Plutselig så jeg på ham ved nye øyer, jeg så ikke lenger klærne hans, eller hvordan han bærte naglearmbåndene på, men begynte å legge merke til ansiktstrekkene hans. Selv om han hadde en overlegen stil med ordforåd, sa han "Sorry" til meg kanskje.. nei, jeg aner ikke hvor mange ganger. Bare han skumpet bene borti meg, beklaget han seg, og gjentok meg selv gang på gang "Neei nei, det går bra, hallo, neeida, det går bra vett, døh det går bra, det går bra, det går bra, neida, ingenting å beklage seg for". Og til tross for at hans atmosfære, ut i fra min første bedømming, skulle være litt små-mørk og innesluttet, ble jeg litt sjalu for at JEG ikke var flørten hans. Okei, ro ned nå, ikke trekk noen beslutninger før du leser videre; I bilen på vei hjem fra Løtens mørke skog (baah), tok han frem mobilen (når vi endelig fikk lov til å skru de på igjen - så strengt var det), og han skrev en melding. Ja, jeg var så frekk at jeg tyvkikket, og ja, jeg var så frekk at jeg til og med la hodet i en stilling hvor jeg kunne se ned hele turen. Han så ikke ut til å bry seg, og gjemte ikke mobilen, så jeg tenkte at; daa er det sikkert greit. Han skrev faktisk deen søte meldinga til ei anna jente. Jeg fikk til og med meg navn. Jeg skal ikke legge ut her hva han skrev, men jeg hadde blitt glad om det var jeg som mottok den SMS'en. Den inneslutta gutten, som ikke skulle løfte blikket eller ønske å snakke, gå med mørke klær, og fremstå som dyster, skrev hjerter i en SMS til ei jente, som han likte. Det var så godt å se på.
Så, kjære gutt, hvis du leser dette: Du er unik. Jeg tenker på deg, fordi jeg føler så sterkt at du har et hjerte av gull.

SNEHVIT

Snøen er her! Ja, jeg ble glad. Ja, jeg fikk sjokk. Ja, jeg tenkte med en gang på jul. Ja, jeg tok en liten titt på snowboard-antrekket og strøk kjærlig over snowboardet mitt. Det fikk meg også til å tenke på om jeg skal bestille den knall-lilla snowboardbuksa eller ei.
* Jeg elsker snøen i den grad det gir meg en god stemning når jeg sitter innenfor i varmen, med ullsokker, pledd, fyr i peisen og stearinlys på bord og hyller. Jeg elsker snøen ved snøkriger jeg aldri vokser fra, ved at man kan kysse mens snøen faller, eller jeg har latterkampe sammen men venninnene mine og ser snøflakene falle på pannen og nesen deres. Jeg elsker snøen når jeg tenker på julaften hvor mamma alltid sliter med å få en parkeringsplass nærmest mulig alle steder vi skal, fordi vi vandrer rundt i høyhælte sko og holder på å gli hvert minutt, går som noen kalv-unger bortover isen og prøver å minne oss selv på at vi får se Julenissen imens vi åpner gaver, og at i starten elsket vi tross alt snøen.

Jeg kommer nok til å nyte de første gode sne-dagene hvor det er kram snø (viktig; kram! kram!), men når det kommer til det punktet hvor jeg ikke kjenner verken fingre eller tær, er tulla inn i et stort skjerf og gnir vottene/vantene mot hverandre, det prikker i lårene, og jeg må si til vennene mine "Beklager, men jeg har ikke følelser i en eneste kroppsdel lenger jeg, så jeg kan nesten ikke stå å snakke lenger" - og de er enige med meg og alle må vende hjem - da forbanner jeg snøen, jeg forbanner vinteren og jeg forbanner at Norge i det hele tatt har den årstiden. Jeg liker heller ikke vinteren lenger, når jeg og Katja må bestemme oss for at vi rett og slett ikke kan sykle lenger, fordi vi har glidd på isen så mange ganger. I fjor var vi omtrent de siste som fortsatt syklet til og fra skolen. I år skal jeg trosse snøen når det gjelder det der, og sykle så lenge som overhodet mulig! Hvis ikke bruker vi halvannen time ekstra om dagen til gåing, hvis vi skal både til og fra skolen + trening. Grøss og gru! Det blir jo også siste året hvor jeg må sykle eller gå, for neste år kjører jeg trolig bil. Når jeg tenker meg om, er det ikke sikkert jeg investerer i egen bil, så sånn sett må jo mamma ha bilen, i mens jeg går - men det er godt for hjertet, sier jeg igjen.
Jeg liker heller ikke snøen når jeg har glemt å ta på meg lue i det jeg fyker ut døra i all hast, og håret mitt blir kliss bløtt av smeltet ekkel snø. Nei, jeg merker jeg finner flere ulemper enn gode. Men den tankegangen makter jeg ikke! Jeg skal være glad i snøen, jeg skal godta disse månedene (HELT FREM TIL MARS/KANSKJE APRIL)... og der klarte jeg ikke å oppmuntre meg selv lenger.

Men noe som ikke avhenger av egen tankegang og positivitet er alt det jeg skal i lag med andre venner! For det første har vi jo alle Trysil-turene med snowboard, og jeg skal vel heeelt sikkert gjenta mitt fall på kafeterian, hvor jeg fader meg mister balansen på mine egne snowboard-sko, og tryyyyner (hardt) bortover gulvet (sikkert 2 meter) med hjelmen som flyr enda lenger bort, og jeg begynner å le så mye at jeg mister pusten og IKKE klarer å reise meg opp igjen. Jentene har også satt seg ned ved siden av meg, og ler iherdig de også, i mens jeg ser alle familiene sitter oppe på bordene, med kakaoen sin, og ser på oss med et lite smil. Et slikt "Så dumme dere er, men dum-morsomme"-smil. To damer ga oss "Vær så snill å hold kjeft og gå ut herfra"-blikk - nei, ikke smil, men ekle blikk. Heldigvis syntes en gjeng danske menn at det var et såppas klassisk fall at de ville slå av en prat med oss etterpå. Vær så snill, la meg unngå dette i år!
Og så har vi jo flere hytteturer vi planlegger allerede. Da skal vi kose oss :D Gleder meg masse allerede. Også kan vi jo tenke på det, at når februar-måned er omme, så begynner årstiden å forberede seg på å ta i mot den bedre årstiden i stedet, og snøen smelter sakte, men sikkert. Og når mai-måned er her. DA skal jeg stråle av hele meg. Sug i magen :D

I've got sunshine on a cloudy day! :- )

Ja, les overskriften. Jeg håper mange føler det samme, for det føles godt.
I dag hadde jeg en veldig bra skoledag, rett og slett pga det sosiale. Og sett mye filmer i dag, i stedenfor å bare sitte å glo på tavla. Såå, nerden som jeg eeer, har sitti med matte siden jeg kom hjem til jeg tok meg en pause for en halvtime siden. Matteprøve i morgen. Det skal nok gå bra :) Har ingen spessiell mening om det akkuratt nå, jeg føler ikke uro, men er ikke heelt avslappet heller. Men det er en hersens liten prøve, og ikke livets undergang.
Ellers har jeg sittet å dagdrømt om høstferien. JEG GLEDER MEG SÅNN! heartheartheart.

Så, mine kjære venner, jeg vil gjerne ha den heder og ære, og medele dere mine 3 yndlings-ordtak, som jeg tenker på ofte og vel.

* Bær ikke morgendagens smerte med dagens styrke - for som dagen er, skal styrken være

* Når du ser skyggesidene i livet, kan det være fordi du selv har stilt deg i veien for sola...

* Ord har bare den makt som mottakeren tillater!

OG, HEHE, for at ikke folk skal tro jeg er heelt treig, med ordtak her og der, og harmonien er min nøkkel til livets lykke (that's true), så for de av dere som kjenner meg veldig godt, vet jeg er glad i vitser. Høres faktisk treigt ut det og. Kommer til å ende opp i en gyngestol og ha "vitsestund" med mannen min eller enslig sammen med jentene mine (frykter nok mer den sistnevnte)

Kommunikasjonens mange mysterier Jeg skjøt en elg igår med gevær på tre hundre meter", sa den første jegeren."Det er vel ingen kunst å skyte en elg med et så langt gevær", sa den andre jegeren."Nei, nei!", sa den første jegeren. "Det er ikke det jeg mener. Jeg mener at igår skjøt jeg en elg på trehundre meter med gevær!""Ho, ho, ho!", sa den andre jegeren. "En elg på trehundre meter kan ikke være så vanskelig å treffe!"Et tungt sukk kom fra den første jegeren! "Det er jo ikke det jeg mener!""Hva mener du da?", spør den andre jegeren."Jeg mener at jeg igår, på trehundre meters avstand, skjøt en elg med gevær!"En elg med gevær?", sa den andre jegeren. "Da var det vel flaks at ikke elgen skjøt først!"

Haha. Jada, du skal tillate deg selv å le. Den ER jo god. :)

Nå skal jeg i dusjen jeg, tenkte jeg, så får jeg se litt mer på matten, før jeg legger meg litt TV, og forhåpentligvis sovner litt tidlig. Er så sliten om dagen. Sovna under filmen på skolen i dag. Bah.
JEG SNAKKER BARE OM SKOLE. fuck. i høstferien skal jeg ha en regel med meg selv og denne bloggen: jeg får ikke lov til å skrive navnet skole eller lekser. om jeg så gjøør lekser i ferien, skal jeg for all del ikke blogge det. åw yeah!

Noen som ville ha et lite "remind-you-of-something" i kveld også?
Da gjentar jeg bare ordtaket: Når du ser skyggesidene i livet, kan det være fordi du selv har stilt deg i veien for sola. - I blant er man en selvpiner, man mener det jo ikke, man gjør det ikke bevisst, men man kan handle anderledes, man kan forbedre situasjonen, man kan ordne opp i problemene. Tenk etter med deg selv, hvis du har et par dårlig dager: Hva forårsaker dette? Er det noen inkludert, og hvem er det? Er det en situasjon som nettopp har hendt? Og husk; du kan alltid melde deg ut. Blokker vedkommende som gjør dagen din sur, både ved teknologi, og unngå vedkommende på gata eller på skolen. Du ER ikke pålagt og måtte være snill og hyggelig mot alle og enhver absolutt hele tiden, og spessiellt ikke hvis du er trist og lei! Hvis tilfellet er, så er det DU som må ta et tak, uansett situasjon. Du kan ikke forandre situasjonen, du kan ikke forandre en person, men du kan forandre din egen holdning, og hvor vidt du finner deg i det eller ei. Hvis ikke, sett deg ned, vær trist og lei, hør på musikk, gråt hvis du vil. Men du skal ha en regel: Når du fortsetter hverdagen din etterpå, skal du ha lagt det bak deg, og ha en lettet følelse. Tillat deg selv å tenke på DEG, dine behov, og dine følelser. Ikke still deg foran sola, for sola er til for å skinne på DEG.

-

<
Hvis det er ditt
slipp det fri
og det vil komme tilbake.
<