Analysering av mennesker

I dag var jeg som sagt på mørkekjøring. Enda en tusenlapp forsvant ut av kontoen, men på en annen side enda et skritt nærmere lappen. Nå skal jeg bestille kjøretime (etter kjøretime), og ta teorien innen en måneds tid.

Jeg må innrømme at jeg ble litt redd av råkjøringen fra trafikkskole-lærerne sin side. Vi økte opp til 80 km/t, den ene ledern tripper selvsikkert ut i veien og skal ligne en elg, sjåføren vår bråbremser og svinger to ganger rundt før vi deiser inn i en snøhaug. Hjertet mitt VAR oppe i halsen! Første gang han tok denne vrien, når vi kjørte bortover uten forvarsel - hoppet plutselig en av lederne ut i veien, og jeg SKREIK. Et sånn "ÅÅÅÅH HERREGUD, FYTTI KATTA"-skrik. De andre satt stille. Hvorfor satt de stille? Jeg har allerede undret over det siden hendelsen, og min eneste konklusjon må være at de har vokst opp med syke foreldre som kjører ned mennesker og inn i snøhauger daglig, eller at de satt å halvsov så hjernen ikke reagerte.

Jeg skrev tidligere at jeg gruet meg litt, siden jeg ikke kjente noen. Det gikk helt fint. Jeg stod alltid å småpjattet med en og annen person, og alle var forholdsvis åpne. Noe jeg stusset over, var en gutt som skulle dele samme bil som meg (gruppen ble delt opp i 3 biler). Håper ikke han ser dette, noe jeg tviler på at han gjør - og hvis han gjør det, så får jeg bare få den slengt i trynet, ulempen ved blogging. Men i hvertfall, det fikk meg til å tenke litt over et individs analysering av et annet mennesket. Det jeg så fremfor meg, var en gutt med lue, militærbukse, sånne.. vanter som er klippet av i tuppene (haha, nei, jeg har ikke særlig peiling, det kalles sikkert noe), svart neglelakk, naglearmbånd og med et beskjedent blikk rundt seg. Jeg så på han, og stilte meg selv noen små spørsmål om hvordan jeg trodde denne personen var. Jeg forestilte meg at han var en inneslutta person som ikke ville snakke noe særlig. Der tok jeg feil, det viste seg at han kunne skravle i vei, med glede, og med flere kloke ord. Han besvarte spørsmål som en helt, kom med uttalelser, og fikk meg til å le. Plutselig så jeg på ham ved nye øyer, jeg så ikke lenger klærne hans, eller hvordan han bærte naglearmbåndene på, men begynte å legge merke til ansiktstrekkene hans. Selv om han hadde en overlegen stil med ordforåd, sa han "Sorry" til meg kanskje.. nei, jeg aner ikke hvor mange ganger. Bare han skumpet bene borti meg, beklaget han seg, og gjentok meg selv gang på gang "Neei nei, det går bra, hallo, neeida, det går bra vett, døh det går bra, det går bra, det går bra, neida, ingenting å beklage seg for". Og til tross for at hans atmosfære, ut i fra min første bedømming, skulle være litt små-mørk og innesluttet, ble jeg litt sjalu for at JEG ikke var flørten hans. Okei, ro ned nå, ikke trekk noen beslutninger før du leser videre; I bilen på vei hjem fra Løtens mørke skog (baah), tok han frem mobilen (når vi endelig fikk lov til å skru de på igjen - så strengt var det), og han skrev en melding. Ja, jeg var så frekk at jeg tyvkikket, og ja, jeg var så frekk at jeg til og med la hodet i en stilling hvor jeg kunne se ned hele turen. Han så ikke ut til å bry seg, og gjemte ikke mobilen, så jeg tenkte at; daa er det sikkert greit. Han skrev faktisk deen søte meldinga til ei anna jente. Jeg fikk til og med meg navn. Jeg skal ikke legge ut her hva han skrev, men jeg hadde blitt glad om det var jeg som mottok den SMS'en. Den inneslutta gutten, som ikke skulle løfte blikket eller ønske å snakke, gå med mørke klær, og fremstå som dyster, skrev hjerter i en SMS til ei jente, som han likte. Det var så godt å se på.
Så, kjære gutt, hvis du leser dette: Du er unik. Jeg tenker på deg, fordi jeg føler så sterkt at du har et hjerte av gull.