SNEHVIT

Snøen er her! Ja, jeg ble glad. Ja, jeg fikk sjokk. Ja, jeg tenkte med en gang på jul. Ja, jeg tok en liten titt på snowboard-antrekket og strøk kjærlig over snowboardet mitt. Det fikk meg også til å tenke på om jeg skal bestille den knall-lilla snowboardbuksa eller ei.
* Jeg elsker snøen i den grad det gir meg en god stemning når jeg sitter innenfor i varmen, med ullsokker, pledd, fyr i peisen og stearinlys på bord og hyller. Jeg elsker snøen ved snøkriger jeg aldri vokser fra, ved at man kan kysse mens snøen faller, eller jeg har latterkampe sammen men venninnene mine og ser snøflakene falle på pannen og nesen deres. Jeg elsker snøen når jeg tenker på julaften hvor mamma alltid sliter med å få en parkeringsplass nærmest mulig alle steder vi skal, fordi vi vandrer rundt i høyhælte sko og holder på å gli hvert minutt, går som noen kalv-unger bortover isen og prøver å minne oss selv på at vi får se Julenissen imens vi åpner gaver, og at i starten elsket vi tross alt snøen.

Jeg kommer nok til å nyte de første gode sne-dagene hvor det er kram snø (viktig; kram! kram!), men når det kommer til det punktet hvor jeg ikke kjenner verken fingre eller tær, er tulla inn i et stort skjerf og gnir vottene/vantene mot hverandre, det prikker i lårene, og jeg må si til vennene mine "Beklager, men jeg har ikke følelser i en eneste kroppsdel lenger jeg, så jeg kan nesten ikke stå å snakke lenger" - og de er enige med meg og alle må vende hjem - da forbanner jeg snøen, jeg forbanner vinteren og jeg forbanner at Norge i det hele tatt har den årstiden. Jeg liker heller ikke vinteren lenger, når jeg og Katja må bestemme oss for at vi rett og slett ikke kan sykle lenger, fordi vi har glidd på isen så mange ganger. I fjor var vi omtrent de siste som fortsatt syklet til og fra skolen. I år skal jeg trosse snøen når det gjelder det der, og sykle så lenge som overhodet mulig! Hvis ikke bruker vi halvannen time ekstra om dagen til gåing, hvis vi skal både til og fra skolen + trening. Grøss og gru! Det blir jo også siste året hvor jeg må sykle eller gå, for neste år kjører jeg trolig bil. Når jeg tenker meg om, er det ikke sikkert jeg investerer i egen bil, så sånn sett må jo mamma ha bilen, i mens jeg går - men det er godt for hjertet, sier jeg igjen.
Jeg liker heller ikke snøen når jeg har glemt å ta på meg lue i det jeg fyker ut døra i all hast, og håret mitt blir kliss bløtt av smeltet ekkel snø. Nei, jeg merker jeg finner flere ulemper enn gode. Men den tankegangen makter jeg ikke! Jeg skal være glad i snøen, jeg skal godta disse månedene (HELT FREM TIL MARS/KANSKJE APRIL)... og der klarte jeg ikke å oppmuntre meg selv lenger.

Men noe som ikke avhenger av egen tankegang og positivitet er alt det jeg skal i lag med andre venner! For det første har vi jo alle Trysil-turene med snowboard, og jeg skal vel heeelt sikkert gjenta mitt fall på kafeterian, hvor jeg fader meg mister balansen på mine egne snowboard-sko, og tryyyyner (hardt) bortover gulvet (sikkert 2 meter) med hjelmen som flyr enda lenger bort, og jeg begynner å le så mye at jeg mister pusten og IKKE klarer å reise meg opp igjen. Jentene har også satt seg ned ved siden av meg, og ler iherdig de også, i mens jeg ser alle familiene sitter oppe på bordene, med kakaoen sin, og ser på oss med et lite smil. Et slikt "Så dumme dere er, men dum-morsomme"-smil. To damer ga oss "Vær så snill å hold kjeft og gå ut herfra"-blikk - nei, ikke smil, men ekle blikk. Heldigvis syntes en gjeng danske menn at det var et såppas klassisk fall at de ville slå av en prat med oss etterpå. Vær så snill, la meg unngå dette i år!
Og så har vi jo flere hytteturer vi planlegger allerede. Da skal vi kose oss :D Gleder meg masse allerede. Også kan vi jo tenke på det, at når februar-måned er omme, så begynner årstiden å forberede seg på å ta i mot den bedre årstiden i stedet, og snøen smelter sakte, men sikkert. Og når mai-måned er her. DA skal jeg stråle av hele meg. Sug i magen :D