Okeidaaa, så er jeg litt rar

På vei hjem fra jobb i dag (Ja, jeg måtte gå!! Fra Maxi Storsenter til bortenfor Sykehuset, det er LANGT spør du meg!!!)... I hvertfall.. Jeg gikk å tenkte på så sykt mye rart! Og jeg følte veldig for å dele det her, bare for å virkelig utlevere meg selv og min rare tankegang, siden det er oppriktig talt (nesten) det meste jeg består av..



Jeg er så fordømt lei biler som ikke fortjener sertfikatet når det gjelder fotgjengere! Seriøst, hva er problemet på det punktet? Når man står ved fotgjengerfeltet, så SKAL bilen stoppe. Hva er da greia med å GASSE på enda litt til, bare sånn i tilfelle vedkommende skulle gå ut i veien slik at kroppen blir smædra i tusen biter? GASSE PÅ, når man skal bremse ned? Hallo?

- Jeg gjorde noe litt rart i dag.. For første gang (nb!) viste jeg fingeren, oppriktig, med øynene stirrende inn på mannen som satt bak rattet, i det han føk forbi meg, når jeg var halvveis ut i gata. Jeg SÅ øynene hans tilbake på meg, så jeg vet han fikk det med seg. Det er ikke helt meg og gjøre noe sånt noe, men i det øyeblikket fikk jeg for meg at det var min siste stund gående på jorda, så hvorfor ikke få ut litt aggresjon?
I blant har jeg faktisk lyst til å bare storme ut i gata, og la sjåføren angre livet av seg, for at han er et stort rasshøl i trafikken, og drepte livet til en person. Jeg beklager tankegangen, og - bank i bordet! Jeg vil IKKE bli påkjørt. Men det irriterer meg noe grenseløst. Det er ikke bare meg det skjer (og ofte), men jeg kan liksom gå forbi andre, og se at akkurat det tilfeller skjer. Jeg så det senest i går. En dame i 50års-alderen hadde såvidt tatt noen skritt ut i gata, fordi det SÅ UT SOM (jeg trodde det jeg også!) at bilen bremsa, men neida, den følte visst for å gasse litt på, den.. Noen ganger kan det se ut som mordforsøk! Åh, jeg blir så SINT.



Jeg gikk å var så tørst, i det jeg tuslet hjem. Og nå, hvor minusgradene har forsvunnet i løpet av kort tid, og snøen har smeltet, er det jo bløt snø som legger seg langt opp etter leggene på en.
I det jeg humpa meg bortover veien, fikk jeg plutselig for meg at det var SLUSH. Jeg elsker slush. Coca Cola og Jordbær sammen! Så tenkte jeg at "shit, det hadde vært godt og bare bøyd seg ned, og tatt en næva nå!". Men så kom jeg på at det var nedtråkt snø forgiftet av bilene.. Da ble jeg plutselig gående å tenke på hvor mye jeg skulle ha betalt for å spise 10 bøtter med denne snøen..



Så ble jeg gående å tenke på reaksjonene hvis jeg hadde konvertert fra kristendommen til buddhismen! Mamma mener nemlig at jeg fokuserer og snakker for mye om buddha, og det om "mennesket som egen sjel". Nei, jeg tror ikke på alt tøvet bak kristendommen, allikevel er det noe der som gjør meg til kristen. Jeg har på en måte stilt meg selv spørsmål om hvor jeg egentlig hører til. Jeg så for meg at mamma, mormor og tante kuttet all kontakt med meg, og at onkel var den eneste som ville støtte meg! Han hadde nemlig opplevd lite støtte fra faren sin i et slikt valg selv.. Eller noe.. Nei, det er absolutt ikke sant, men det var det som var "virkeligheten" i tankegangen min. Jeg finner sakte men sikkert ut at tankene mine svært ofte er veldig urealistiske..



Etter jeg hadde passert en ung herremann som ga meg hundre blikk frem og tilbake - og jeg til han.. ble jeg gående å tenke på beskjedenhet. Ubevisst beskjedenhet.
Det med at man ikke vet hvor man skal feste blikket, når man har en flere-kilometer-lang vei, og en helt totally ukjent person er noen meter fremfor deg, skal passere.. Da må det være tegn på beskjedenhet. Eller? Det rare er at jeg alltid ender opp med et lite "hils" til vedkommende. Et sånn "smil-og-nikk"-hils.. Altså, selv om begge har brukt fem minutter på et pinlig "her-møtes-vi-entrè", hvor vi ser opp, bort, ned, opp, bort, ned, opp, bort, ned, og for HVER gang hodet snur seg, enten det er 1 eller 60 grader, så klarer øynene og svippe innom vedkommende fremfor seg, som en snart skal ha et ett-sekunders møte med. UANSETT, så slipper man ikke unna det møtet. Med mindre man plutselig hiver seg i mellom søppeldunkene i nærmeste innkjørsel, mens vedkommende går skremt forbi.. Det er rart å tenke på. Hadde jeg sittet på en kafèteria f. eks, og samme personen hadde sittet på bordet ovenfor meg, tror jeg at jeg ubevisst hadde smilt til personen, som en liten.. "godkjennelse" på nærværet, hvis man kan kalle det det.. hvor dumt det enn hørtes ut ;o Hvorfor skal enhver bli så forstyrret når man møtes på en strekning da?
Alle snakker jo om den opplevelsen.. Og alle jeg passerer, har samme beskjende oppførsel som meg. Den unge gutten jeg passerte, den eldre mannen, den eldre damer, den middelaldrende gutten, bortsett fra en gutt som valgte å sette blikket ned i bakken, så han nesten gikk inni gjerdet når han runda svingen...

Akk, ja..