Når jeg gikk hjem fra skolen sammen med Katja i dag, var jeg på nippet til å begynne å grine. Jeg kjente ikke tærne mine, lårene mine svei, nesa rant og var knallrød, og vottene mine var langt i fra varme nok! Kan det VÆRE SÅ SNILL å bli mildt nå? Jeg orker ikke mer.
-
I tillegg til at jeg sitter dypfrost, foran peisen, nettopp fått av meg skoene, og fortsatt med boblejakka på, sier mamma "Ann-Cathrin, jeg beklager, men du er nesten nøødt til å gå ut å måke litt". Jeg så opp på henne, og tenkte kanskje at hun spøkte i og med at jeg satt slik jeg gjorde, og fortsatt hakket tenner. "Hva mener du med at jeg må måke? Kan jeg ikke gjøre det en annen dag?" spurte jeg. "Nei, de tømmer søppelkassene i morgen tidlig, og de er heelt nedsnødd. Da nekter de å ta det med seg, og alle er fulle! Vær så snill". Jeg freste, i mens jeg gikk på rommet og fant de varmeste klærne jeg hadde. Jeg puttet ullsokker langt oppover jeansen, surra det tykkeste skjerfet jeg fant rundt halsen, tok på meg lue, og ett par vanter med enda ett par votter utenpå. Jeg tuslet ut, stelte meg rett opp og ned, tafatt og intetsigende, med et sløvt blikk rundt meg for å se etter måkespaden. Selvfølgelig stod den der, knallrød og skinnende i snøen, sikkert dritglad for at jeg var på nippen til å grine enda en gang. Jeg tok fatt i den, og begynte. Og jeg fortsatte. Og fortsatte. Det føltes som om jeg møkte snø imens det snødde. En dame kom tuslende utenfor huset for litt siden, og satte seg inn i bilen sin. Jeg registrerte at den fortsatt stod der, med motoren på, som plaga meg noe grenseløst. Jeg så bak meg, for å se om hun skulle kjøre snart, i det jeg legger merke til at hun sitter å glaner noe grenseløst. Jeg tenkte at "Okei, nå er dette bare et eller annet fra åndenes side for å skaffe meg enda et aggresjonsmoment, jeg skal ikke la meg påvirke - ikke la meg påvirke!".
I tillegg til at jeg sitter dypfrost, foran peisen, nettopp fått av meg skoene, og fortsatt med boblejakka på, sier mamma "Ann-Cathrin, jeg beklager, men du er nesten nøødt til å gå ut å måke litt". Jeg så opp på henne, og tenkte kanskje at hun spøkte i og med at jeg satt slik jeg gjorde, og fortsatt hakket tenner. "Hva mener du med at jeg må måke? Kan jeg ikke gjøre det en annen dag?" spurte jeg. "Nei, de tømmer søppelkassene i morgen tidlig, og de er heelt nedsnødd. Da nekter de å ta det med seg, og alle er fulle! Vær så snill". Jeg freste, i mens jeg gikk på rommet og fant de varmeste klærne jeg hadde. Jeg puttet ullsokker langt oppover jeansen, surra det tykkeste skjerfet jeg fant rundt halsen, tok på meg lue, og ett par vanter med enda ett par votter utenpå. Jeg tuslet ut, stelte meg rett opp og ned, tafatt og intetsigende, med et sløvt blikk rundt meg for å se etter måkespaden. Selvfølgelig stod den der, knallrød og skinnende i snøen, sikkert dritglad for at jeg var på nippen til å grine enda en gang. Jeg tok fatt i den, og begynte. Og jeg fortsatte. Og fortsatte. Det føltes som om jeg møkte snø imens det snødde. En dame kom tuslende utenfor huset for litt siden, og satte seg inn i bilen sin. Jeg registrerte at den fortsatt stod der, med motoren på, som plaga meg noe grenseløst. Jeg så bak meg, for å se om hun skulle kjøre snart, i det jeg legger merke til at hun sitter å glaner noe grenseløst. Jeg tenkte at "Okei, nå er dette bare et eller annet fra åndenes side for å skaffe meg enda et aggresjonsmoment, jeg skal ikke la meg påvirke - ikke la meg påvirke!".
-
Jeg måkte videre, kjente musklene i armene gjøre litt vondt. Søsteren min kommer ut, og hjelper til, tar tak i en spade, og måker litt bortenfor meg. Jeg snur meg igjen, og ser at kjerringa sitter med hodet helt vridd mot meg, og øynene STIRRER. Jeg snudde meg igjen, og bannet for meg selv, ord som "jævla kjerring, fjern deg fra trynet mitt, ikke sitt der å glan, stygge hore". Jeg var rett og slett barnslig. Så barnslig som jeg ikke kan huske å ha vært før! Søstra mi så rart bort på meg, og spurte forsiktig "Går det bra eller?", jeg svarte "Jada, det går bra, men kan du få den kjerringa vekk herfra? Det plager meg at hun sitter å glaner, og jeg er så sliten av måkinga nå! Hun sitter der og varmer seg i bilen sin, mens vi fryser ihjel, og jeg er sikker på at hun gotter seg.". Jeg måker i ca. 10 min til, og jeg hører fortsatt motoren til bilen dure bak meg. Jeg snur meg IGJEN, og øynene hennes har ikke flytta seg, jeg fikk lyst til å åpne bildøra for å sjekke om hun satt der drept eller noe. Til slutt, stelte jeg meg opp, lente den ene hånda på måkespada, og satte den andre hånda i hofta, med hodet på snei. Jeg glante tilbake. Lenge og vel. Jeg freste faktisk inni meg. Hun så litt forstyrret på meg, snudde hodet, og tok frem mobilen for å fikle på den. Lillesøstra mi så skremt på meg, og fortsette å måke. "Aldri sett deg sånn før" fikk jeg høre. Aldri sett meg sånn før, nei.
I det jeg kom inn igjen, stod mamma med et fat nybakt sjokoladekake i døra. "Som en liten takk", sa hun, og dekte på bordet. Det reddet dagen min :) Ikke nok med at jeg elsker sjokoladekake, og i tillegg har holdt meg forholdvis sunn siste tiden, så var det den beste sjokoladekaka jeg noen gang har spist! Etterpå sang jeg singstar med lillesøster, og lo som aldri før. Det var godt at dagen tok en skikkelig vri! Jeg hadde på en måte fått ut aggresjonen min, og følte meg veldig lykkelig. I hele dag har jeg kost meg med familie og TV. Det er godt å ha en ettermiddag uten verken jobbing eller trening, ingen ærender man MÅ gjøre - bare sjansen til å leve livet akkurat slik man vil.
Men selv om dagen endte godt, sitter jeg her å undrer på hvordan dagen i morgen blir. På skolen skal jeg ha det dritdigg, for jeg har Trykk og Foto hele dagen, så jeg skal sitte med dataen, og koose meg med Katja, Mari og Thea - men jeg uroer meg veldig for humøret mitt til og fra skolen - det er meldt -17 grader. Jeg advarer til Katta-elever; Det kan hende jeg ankommer skolen i dress i morgen. Eller i det minste boblebukse og boblejakke! Dere skal ikke se bort i fra det..
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar