Sturla knuste kanskje et speil eller?

I dag har jeg lyst til å komme med to forferdelige nyheter... etter min mening i alle fall.
1) Sturla Berg-Johansen har visstnok kommet ut av skapet, og sier han er homo. Sitat: "Hvorfor er jeg single, jeg har tenkt til å avsløre det for dere nå. Den første forelskelsen preger de første i mange år. Turte aldri å fortelle det til ham. Dere hørte riktig, og nei det var ikke en vits. 19 år gammel forelsket jeg meg i en gutt på Tenerife. Jeg har kjørt kombo i mange år. Jeg har håpet i det lengste at jeg har kunnet finne kjærligheten med en kvinne. Og jeg har prøvd, og prøvd, og prøvd. Dette er resultatet: Damenes aften, en siste hilsen."
Først tenkte jeg at dette rett og slett var en dum og langt i fra morsom spøk, men har i ettertid skjønt at det kanskje er sant.. Jeg må innrømme at jeg har vært litt survete på grunn av det i dag. Jeg er ikke i mot homofili. Men når Sturla.. STURLAAA, den kjekke, herlige mannen med verdens herligste humor og glimt i øyet, svikter alle kvinnekjønn gående rundt i drømme her i Norge, ved å komme ut med noe sånt noe, da blir jeg sur. Hvem skal jeg nå drømme om, som er så mange år eldre enn meg at han kunne vært faren min, men allikevel er en drøm? Jeg likte å drømme om at jeg plutselig fylte tredve, og lå i sengen til Sturla, imens han stod på kjøkkenet og lagde frokost til oss. Jeg likte å drømme om at jeg stod alene i ødemarka, og Sturla kom på motorsykkelen sin, udømmende til aldersforskjellen. Jeg likte å drømme om at Sturla skulle forgude meg imens Norges befolkning forgudet han. Nå har jeg bare Jude Law igjen, noe som er enda mer bortkomment. Som jeg sa på skolen i dag, det er like sannsynlig at Jesus plutselig står fremfor meg i kappen sin, som at jeg skulle fått et kyss av Jude Law. Jesus, hear my pray!

2) På tirsdag morgen, skjedde det store. Jeg våknet av en syk lyd fra veggen. Jeg undret noe voldsomt over hva det var, og jeg er sikker på at jeg så ut som den idioten etter ansiktsuttryk å dømme. Jeg trodde faktisk at det brant i andreetasje, det hørtes slik ut.
Plutselig flyr bokhylla mi fra veggen, og rett ned i gulvet. La meg forklare: Det er ikke bare en enkel bokhylle, det er en TUNG bokhylle med bøker, esker og diverse. Og det snåle er at den fløy på hodet. Greit nok at den var helt opp til taket, men klarte den virkelig å snu seg på så kort avstand? Det er jo ingen usedvanlig høyde fra gulvet til taket, i forhold til hos andre heller.. Det første jeg tenkte var "fyfaen, hvor er katta mi?". Hun pleier alltid å sove i stolen min om natten, og hadde hun ligget der da, vet jeg ikke helt om hun hadde vært omkring oss i dag. Den er virkelig farlig. På onsdag jobbet jeg fra tre, og var ikke hjemme igjen før ni, hvorav jeg la meg kort tid etter. Det vil si at jeg ikke fikk gjort noe med rommet.. Det var bombadert. Jeg dro på skolen i dag med stygge klær, og så ut som et takras, fordi jeg rett og slett ikke kom meg frem til nødvendige saker, og fikk åpnet skapet mitt. (Ja, jeg er så svak at jeg ikke klarte å flytte den på egenhånd). I det jeg endelig fikk tatt fatt i det i dag, skjedde det store numbah to. Jeg ble herved pålagt syv års ulykke. Speilet som jeg stilte inntil veggen, gikk reett i gulvet, og knustes i mange, mange biter.. Jeg har aldri opplevd et speil i slike småbiter før. Noe som virkelig betyr ulykke etter min mening. Men jeg akter ikke det nå. Jeg gidder ikke å tro på det. For jeg skal nemlig ha hell resten av livet jeg nå :-) Så, sorry speil, du ligger snart i søppelkassen ute, foreløpig ligger du i en søppelsekk i gangen, og kan angre på at du nesten ga meg ulykke..

Nå skal jeg lage meg en kopp kakao og sørge litt...