Believe it or not

Believe it or not, jeg er tilbake igjen.
Jeg fikk spørsmål etter spørsmål, "hvorfor kommer det ingen oppdatering? hvorfor bruker du så lang tid? du har vel ikke tenkt å slutte? har du bare en liten pause?". Gang etter gang kom jeg med en nølende setning som "jeg skal vel ikke slutte, jeg har bare en pause", senere var det "jeg har nok sluttet ja", og senere der igjen var det "neida, jeg er snart tilbake".
Den endelige konklusjonen var nok at jeg trengte en lang pause- på 2 måneder.
Jeg skal være helt ærlig, og innrømme at jeg har savnet "bloggverdenen".
Men jeg må også innrømme at jeg ikke likte at ukjente snakket til meg ved navn, at ukjente utalte seg om livet mitt, og at ukjente kunne kommentere hva jeg gjorde forrige uke. Men det er jo en del av bloggingen, HVEM som helst kan følge med på deg, så da får man bare bestemme seg for om man vil ta del i det eller ikke. Jeg velger å gjøre det.
Jeg liker å dele, og jeg elsker når andre deler med meg. Man kan jo spørre seg selv hvor mye man egentlig har å tilby til dere der ute. Men sannheten er at det skal faktisk ikke mye til.
Jeg lever fortsatt på meldingen fra ei veldig søt jente jeg aldri hadde snakket med før, som uttalte seg om at noen av mine ord hadde hjulpet henne. Det varmet meg så mye! :)
Man burde gjøre slikt oftere. Rett og slett fortelle vedkommende, ukjent eller ei, hva man føler/tenker.

Så, her er jeg igjen :) Og det føles utrolig godt!