"Ready or not, here I come!" :- o

Ikke sett på sangen ovenfor her, riktig enda! Nå skal jeg nemlig fortelle dere om en liten historie som jeg faktisk lå å tenkte på i hele går kveld. Mine aldeles nærmeste venner har allerede hørt dette, inkludert Karianne og Katja som var der med meg! Lucky pigs! Det var en vakker lørdag i januar mener jeg å huske, jeg, Karianne og Katja måtte stå opp kl 06.00, hvorav bussen dro en time senere, og våres snowboard lå i bagasjen, imens vi satt godt innpakket i buss-setene og så frem mot en vakker dag i bakken. Okei, dette gikk litt treigt, jeg spoler frem til det jeg faktisk skal fortelle. Karianne, Katja og jeg sto IGJEN på toppen av bakken, etter allerede å ha kjørt hundre turer, og var uten tvil klar for en ny en. Det var perfekt snø. Det er jo viktig å få med seg, det er jo så vesentlig at det er fælt. Nå kan du få lov til å sette på sangen ovenfor! Jada, trykk play. Jeg står på toppen av bakken, setter Ipod-proppene i ørene, dytter litt på hjelmen, drar ned googla, smiler bredt til venna mine, og setter Ipoden på play. ”Ready or not, here I come!” sa jeg for meg selv, og satte utenfor bakken. Jeg var gira, og passet på å holde en stor fart. Jeg tenkte at det var jo kult, det måtte jeg jo gjøre, spesielt når snøen var så herlig som den var. Da blir man liksom ikke redd for å tryne helt jævlig. Jeg ser Karianne og Katja fyke forbi meg, rundt meg. Jeg husker godt hvordan Karianne og jeg bytta på å fyke opp snøryggene forbi hverandre. Plutselig lyyyser en skogsløype mot meg. Jeg mener det, det var akkurat som om trærne flyttet seg, og løypa overtok bakken. Jeg stoppet opp, og sto stille i bakken. Karianne og Katja fortsatte nedover. Jeg tenkte whatthehell, dette blir jo morsomt. Jeg økte farten igjen, og kjørte innover. Hoppene var større enn jeg hadde trodd, og jeg hoppa så høyt at jeg omtrent ikke rakk å lande før et nytt hopp heiv meg opp i lufta igjen. Musikken duret fortsatt høyt i ørene mine, og jeg hørte ingen andre rundt meg. Jeg følte trærne ble tettere og tettere, og tenkte at ”shit, detta går dårlig”. Jeg tenkte at nå måtte jeg bremse ned farten, men uansett hvor jeg prøvde å vende på brettet, var det fortsatt for trangt. Før jeg aner ordet av det var ”the hopp” fremfor meg. Hjernen min hadde jo rukket å respondere, og jeg forsto at dette var the end. I det jeg fyker opp i lufta, kjenner jeg noe streife meg under brettet, og jeg ser to HODER. Jeg tenkte ”ok, da prøvde vi å begå mord i samme slengen ja”. Jeg måtte dytte opp hjelmen min igjen, ta ut øreproppene mine, og tørke snø fra googla. Der lå jeg, langt nedi snøen, med brettet oppover et tre. UTROLIG at det ikke brakk. Treet var akkurat imellom bena mine liksom. Jeg ble på en måte bare sittende å puste litt, og kjenne etter om jeg hadde vondt. Det tok faktisk en liten stund før jeg kom på at jeg faktisk hadde fløyet over to hoder. Jeg så bak meg, og der lå overkroppen til en liten gutt, og ei jente på min alder som røska i han. Jeg spurte dem om det gikk bra, om jeg hadde truffet dem. ”Herregud, du streifa hodet mitt jo!”, sa gutten i skikkelig sjokk. Jeg sa unnskyld, at jeg mista styringa, og at jeg var glad jeg ikke traff han ordentlig. Jeg så fremfor meg igjen, og tenkte at nå måtte jeg ut herfra fort som fy. Da ser jeg plutselig at løypa var OVER. Det var ikke mer liksom. Bare masse trær. Hva er det fornoe? En løype kan ikke bare slutte midt inni skauen. MONGO. Jeg så rundt meg, og så ikke tegn til bakken eller mennesker. Jeg så oppover, og innså at jeg hadde fyket nedover denne løypa rimelig lenge. ”Hva er det dere driver med?” spurte jeg jenta. ”Jeg og lillebroren min skulle prøve den løypa her, og plutselig datt han gjennom snøen. Jeg får han ikke løs igjen! Man detter igjennom uansett hvor man beveger seg, og løypa er over her”. ”Ja, jeg så det” sa jeg, og begynte å løsne brettet. Jeg la meg på det, og dro meg oppover til dem, for ikke å dette igjennom snøen. Jeg satte knærne på det, og tok tak i den andre armen hans, så vi klarte å dra han opp etter mye og men. Stakkars folk. De bare ”Ååh, TUSEN TAKK, vi har vært her i snart to timer nå”. Jenta hadde prøvd å komme seg ut derfra for å hente hjelp, men hadde bare detti igjennom. Jeg sa til dem, at vi fikk komme oss ut igjen, og da sa gutten ”Det er ikke noe vits i å prøve. Vi kommer oss ingen vei”. TROR DU JEG BLE REDD ELL? Trodde jeg skulle få anfall. Jeg fikk syke tanker som ”Nå drar Karianne og Katja fra meg, og når jeg drar ned bakken, er de allerede i heisen på vei opp igjen, og da møter jeg aldri på de igjen! Eller at jeg har misforstått klokkeslett for oppmøte på bussen, eller at jeg ikke finner bussen, eller at bussen har dratt, eller at jeg går på en feil, eller at det ikke er plass til meg fordi jeg kommer for sent. Kanskje jeg ikke kommer meg ut herfra. Tenk om alle lysene blir slått av, og bakken er stengt. Hvem ringer jeg? Har jeg mobilen her? Nei, faen det har jeg ikke. Faen. Hva gjør jeg..” Men jeg, superwoman, tok meg sammen, og klarte allikevel (ja, jeg er litt stolt over akkurat denne delen) å lede dem ved at vi alle la oss på ski og snowboard, og dro oss bortover med forsiktige armdrag. Gjennom trærne.. Jeg fikk faktisk høre at jeg var smart! Det gjorde jo litt godt. Jeg tror seriøst vi åla oss rundt der i laang tid. Omsider kom vi oss ut, og jeg bare ”Takk for sammarbeidet og the rescue” sa jeg til dem. Hehe, NERD? De bare lo, og sa takk, så dro de. Jeg kjørte ned bakken i en viiiind for å nå igjen Karianne og Katja, og plutselig ser jeg de rett ved siden av meg, så jeg måtte bråbremse. Der hadde de sitti i bakken og venta på at jeg skulle komme, og de hadde ikke skjønt hvor i all verden jeg hadde blitt av i den lange halvtimen/timen eller hva det nå var. THE END. Faktisk, er det ikke the end for meg enda, for jeg gjenopplever dette øyeblikket hver eeeneste gang jeg hører sangen ovenfor. Og sånn sett.. Er jeg DRIT nervøs for å dra til bakken om ikke lenge igjen! WISH ME GOOD LUCK!
(For de som lurer, sangen heter "ready or not" med Niche)