Happy Saturday, Sad Sunday.

Hadde det kjempe gøy i går, var så mange kjentfolk! Fikk en kompis av oss til å kjøre, og noen venner til å hente igjen, så ble ikke så himla dyrt som med taxi! Ei viss venninne ble så full at hun lå inni buskene, så ikke hvem som var rundt seg, fikk ikke fram ord, og fikk opp alt hva jeg snart begynte å tro skulle bli organer! Uff, stakkars. Var litt kjedelig, men vi må selvfølgelig stille opp for hverandre! Fikk jo litt ut av kvelden for det. Helt til slutten, gad, skulle ønske jeg ikke var der. Og ikke fikk se og høre det jeg så og hørte. Men prøver bare å ignonere det :)

Jeg har hørt så mye på "The First Time I Ever Saw Your Face" i det siste. Først, hørte jeg bare på George Michael's versjon, så kom jeg over Leona Lewis' versjon, og i dag har jeg bare lyttet til dronninga over definisjonen sangstemme - Celine Dion. Det er ei dame som er blessed, uten tvil! Har dere ikke hørt den sangen, må dere gjøre det. Vet ikke hvor mange ganger jeg har sovnet inn til den :)

The first time ever I saw your face
I thought the sun rose in your eyes
And the moon and the stars were the gifts you gave
To the dark and the empty skies

The first time ever I kissed your mouth
I felt the earth move in my hands
Like the trembling heart of a captive bird
That was there at my command, my love

And the first time ever I lay with you
I felt your heart so close to mine
And I knew our joy would fill the Earth
And last, and last, and last
'Til the end of time, my love
The first time ever I saw your face
Your Face


I dag har jeg sitti å fundert mye på oppmerksomhet. Altså, det skjedde litt ting i går som lå innen fjortiss-stadiet: "jeg trenger all oppmerksomhet, og gjør alt for å få det". Jeg synes det er fantastisk interessant å se på! Jeg sier ingenting til det, eller blander meg inn i ting som skjer, men hjernen min observerer såppas at jeg kunne skrevet en bok om det! Så begynte jeg å tenke på meg selv - hvor går min grense for hva jeg kan gjøre for oppmerksomhet? og spørsmål som, er jeg ubevisst oppmerksomhets-sjuk? Jeg fant ganske fort ut at svaret er nei. Jeg tar i mot den oppmerksomheten jeg får, men krever aldri. Slik er det heldigvis med venninnene mine også :) Så satt jeg jaggu å bladde igjennom noen bilder, og fant 3 eksempler på når jeg, Ann-Cathrin har fått oppmerksomhet. (Altså, for humorens skyld!) Jeg måtte nesten le, fordi det vekker opp minner.


Her er vi en jentegjeng hos Victoria. Alle skulle egentlig danse sammen, men så endte det med at jeg stod å shaka assen litt sånn smått for meg selv. Har en del filmer liggende, men tenkte jeg skulle spare både meg selv og dere for det. Jeg blir stadig vekk mobba for at jeg er så uavhengig av andre mennesker for å ha det gøy, og det har blitt stilt et seriøst spørsmål om hvorfor jeg aldri føler meg dum. Men vetduhva, jeg vedder på at dere alle kan tilføye et bilde av dere selv i samme situasjon, right? Det er jo slik vi gjør. Enten så ler vi av våres egne vitser, gjerne helt alene, eller så danser vi alene på dansegulvet som om man stod på et diskotek med minst 30 stk rundt seg...


Ta en titt på denne tv'n.. Du ser den personen i grønne klær? Jupp, det er meg. Flott? Vel. Vi vant da i det minste konkurransen! Ved siden av ser du Karianne, Lisa og Malin. Victoria og Katja var også med i bandet. My gad, vi ruler!


Så har vi et eksempel fra flere tilfelder (flaut nok) i Paris år 2007 (eller var det 06?)! Vi var i Paris, forelsket oss i Eifeltårnet, den gamle delen av Paris (ikke minst den beste restuaranten jeg ever har vært på, med pianisten jeg forelsket meg i, imens vi drakk vin og koste oss), utrolig bra tur.
Jeg er innmari glad i vin, det skal jeg ikke nekte på. Og når vi dro på hjørne-butikkene og kjøpte vinflasker til en latterlig billig penge, følte jeg jo at jeg måtte utnytte det på best mulig måte! Selv om mine kjære drakk med meg, drakk jeg allikevel mer. Så når vi skulle ut å spise på kvelden, satt jeg halvsovende på metroen med masse ekle franskmenn, sjangla litt bortover hovedgata, og hadde de mest utrolige temaer under middagen (hvor det ble servert mer vin). Jeg er fortsatt flau. Men ja, jeg har fått høre at jeg fikk oppmerksomhet i Paris' gater midt på dagen. Noen fler som har noen lignende historier om oppmerksomhet som enten er pinlige eller bare morsomme å tenke på? Haha.

I dag har jeg gjort litt av hvert men samtidig ingenting.
Karianne sov jo hos meg, vi var rimelig trøtte i dag, etter den lange, harde og ikke minst sene kvelden. Men når vi begynte å snakke, førte det til latterkrampe under kjærlighetsdyna mi i senga, og et godt humør. Vi kledde på oss, og ordnet oss en god frokost, så så vi på film. Etterhvert klarte vi ikke å la være å la suget etter godteri bli for stort, så vi var nødt til å tusle opp på Statoil, uten sminke, i joggeklær og ganske tydelig slitne. Kjøpte med oss no sjokolade, og tuslet hjem igjen til "Elling" som ventet på oss. Jeg tok inn kattungene, som vi lå og koste med, og etterhvert kom kjære Melissa-mamma inn også, og skulle la småtassene suge pupp. Vi hadde det da riktig så koselig! Ved 5-tiden dro Karianne hjem, og det var DA jeg kjente at; fuuuck jeg hater søndager noe så grådig og pinende mye! Jeg har hørt på musikk, snakka masse med folk, sett litt på TV, gjort ting i huset til mamma kommer hjem fra jobb i kveld, og generelt bare gått rundt, i og for seg på tomgang! Men man gjør hva man vil ha det til, så jeg skal ikke klage! Når man har hatt en hard natt, og gråværet påvirker deg fra utsiden av vinduet, så er det ikke akkuratt da de fleste av befolkningen i Hedmark tar på seg joggeskoa og løper seg en tur..

Må få tilføye en siste ting; Nå er jeg piss-piss-piss-piss-LEI av å være singel :) Begynner å påvirke meg. Skjønner ikke at slike ting skal være så komplisert, men se ut til å være så mye enklere for andre. Men som Jordin Sparks synger i høytalerne mine nå;
"To take one step at a time. There's no need to rush - It's like learning to fly, or falling in love. It's gonna happen when it's supposed to happen. And we find the reasons why. One step at a time!"